10
- January
2018
Posted By : Elin Fencl  
Comments Off on Homoseksuell rampeteguttr dating sverige
Homoseksuell rampeteguttr dating sverige

...

: Homoseksuell rampeteguttr dating sverige

SEXY SEX HOMO ESKORTE ØSTFOLD Stavanger escorts free nude homo webcam
Sensual massage bøsse relax realescorte 153
HOMO ESCORTE TØNSBERG THAI MASSASJE SANDNES 371
Homoseksuell rampeteguttr dating sverige For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans. When the sun goes. Her er det mye stas. Freud og Jung gjorde det. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak.
SEX TREFF OSLO HOMOSEKSUELL SMOKING FETISH ESCORT Bøsse escort halden bergen escorts

Homoseksuell rampeteguttr dating sverige

Helt ok mandag, og i morgen er det jobb igjen. Solnedganger er vakre, jeg syntes spesielt at den her hjemme fra balkongen er helt nydelig. Og jeg som elsker grillmat Ha en super dag. Nydelig var det, rett og slett. Har hatt noen flotte dager med fri, Damon og meg tid - love it!

Blogger om meninger, hverdagen, hundene, ting som opptar meg, foto, inspirasjon og om fremtiden. Veldig opptatt av dyrevern. Hva er dine planer for dagen? Flere med hektiske dager for tiden? Hva er dine planer for helgen?

Hva har du gjort de siste dagene? Hvordan nyter du sommerdagene? First barbecue at home. God "morgen" alle sammen! Hva syntes du om slike innlegg? Let's talk about hair. Hva er dine planer for denne nydelige dagen? Everything comes to an end Blonde days are over. Hva syntes du om resultatet hittil? Snapshots of the week. Hva er dine planer for denne helgen?

End of the week. Verdens beste har bursdag. Hvordan er din onsdag? Hvordan er formen din? Turkey, here we come! New year, new appointments. Har du en personlig almanakk? Hva har du gjort siden sist? Hvaler og Akershus festning. Hvordan blir din mandag? When the sun goes down. Hva skal du bruke denne mandagen til? Hva har du gjort hittil denne uken? Hvordan feirer du Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Menneskesinnet blir fremdeles vurdert isolert fra sitt gavn og sitt samfunnsansvar. Hippiene tok opp arven etter psykoanalysen og fullførte den eksotiske sansegalskapen: Hvis det er moro, må det også være rett. Den gamle grøsser-silkisen David Cronenberg har laget en merkelig film om Freud og Jung som heller så voldsomt mot komedien at du lurer på om psykoanalysen egentlig blir ubarmhjertig parodiert.

Det starter med at Keira Knightley stormer inn i stuen uten å ta av seg luven, og så gjennomfører hun en slags psyko-standup som kunne vært komedie-karikatur av det tidlige nittenhundretallets bilde av Den Hysteriske Kvinne. Hun bardemer seg som om hun har alien-yngel i hjernen, hun vrir seg som en spastisk kulturby-åpning uten slør. Det er så gale å se på at du får lyst til å skrike: Fjern livmora hennes, for Guds skyld!

Etter dette filmhistorisk imponerende overspillet blir frøken Spielrein omsider psykiater. Da han hun blitt rist til klimaks av herr Jung, som imidlertid er så mye sveitser at han løper tilbake til kona si. Knightley spiller filmens kvinnelige galskap. Mot henne står de to psykiaterne, Vater-Freud og Unge-Jung. Mennenes naive selvhøytideliget har en slags malerisk ro. Begge skikkelsene er enten skapt som endimensjonalt skolefjernsyn eller en infam utdriting av den akademiske idiots skremmende livsfjernhet.

Michael Fassbender ser alltid ut som om han har spist fruens natte-valium. Men her tviholder også Viggo Mortensen så fanatisk på sigaren sin at han likner en Freud-plakat til bruk i barneskolen. Det er fantastisk, og det er helt uutholdelig. Men hvis Cronenberg virkelig har skapt en tragi-komisk skildring av de to idiotene som la grunnlaget for vårt moderne selvbilde, er jo filmen genial.

Men jeg tror ikke det. Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer.

De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker. Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster nydelig spilt av Tom Wilkinson.

Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet — en slags parallell til Sturla Berg Johansen.

I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. Omsider etter mangfoldige års nøling men det finnes faktisk menn som kommer sammen og ser gamle Bond-filmer jevnlig skal du se om igjen den første James Bond-filmen. Og jeg lover deg: Det var ingen som ante rekkevidden av det de så, og det var ingen tegn på at dette var starten på en av de mest mega suksessene i filmens historie.

Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk sde «Dr. No» på kino, var det med et overlegent flir: I hadde reflektert ungdom de var riktignok ikke mange et ironisk forhold til gale vitenskaps-doktorer som het No og bodde på et øde lille-helvete der de hadde lokket en anselig mengde militært kyndige idioter til å dø for seg. George Bush mange år seinere. Ursula Andress var riktignok en slags pubertets-åpenbaring, men bikini-sex var ikke helt politisk korrekt ennå, og dama så faktisk litt tarvelig ut der hun kom spankulerende opp av havet.

James Bond var en dresskledd streiting, og han utøvde en profesjonell vold som vi i Folkereisningen Mot Krig var motstandere av.

Fem år seinere var jeg filmkritiker i Porsgrunns eneste by-avis og slaktet Bond-filmer så arrogant at kinosjefen fikk legeforbud mot å snakke med meg. Ennå syns jeg James Bond er en kjønns-fascistisk fritt, men jeg liker filmene. Sic transit soria moria glundi, eller hvordan det var.

I ettertid vet vi at testosteron-bomba Sean Connery brukte parykk i alle Bond-filmene og at forfatteren Ian Fleming sa «absolutely dreadful» om «Dr. Connery var forresten fryktelig redd for edderkopper, og scenen der en av kravler over ham ble først fotografert med ei glassplate mellom dyret og skuespilleren. Det funka ikke, så en stuntmann måtte gjøre jobben. Han skal siden ha sagt at scenen med tarantulaen Rosie var den nifseste han noensinne spilte inn.

Og la meg bare navne at Julie Christie skulle ha spilt Ursulas rolle, men produsent Broccoli syntes brystene hennes var for små. Filmen handler altså om at Bond skal etterforske et mord og kommer til Jamaica, der det finnes ildsprutende drager, edderkopp-fare og tre dødelige blinde mus. Vi lever i et årtusen der Senterparti-politikerre stiller opp full frontal i VG. Nyinnspilling av «The parent trap» fra , der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen.

Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen. Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel.

Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska. Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen.

Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger. Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da Det handler bare om det. Channing Tatum fra «G.

Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia! Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne.

Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra. Marxepott og Prins Mild. Dougray Scott er Henri, en slags prins mild som får øynene opp for både litteraturen og den uoppfunne sosialismen da Barrymores treffsikre guttejente epler ham inn i Edens hage. Jennifer Lopez kan denne rollen: Hun spiller den hederlige, halvtomme askepotta fra det dårlige nabolaget.

Hun kjenner vanlige arbeidere som er ektere enn brunostkuler, og hun har flere kilo fattigverdighet å selge enn en småseifisker. Jenny from the block er farten igjen, og denne gang forhekser hun politiker. Fiennes spiller den rollen som europeiske prinser hadde i gamle filmer om enkle jenter som fikk rike menn. Sjangeren stammer fra kvinners arketypiske forventning om at de skal kunne leve av kjønnsorganene sine i stedet for å bli rike på egen hånd, så Jenny gjør det.

Hun fascinerer senatsfyrsten, men i feil klær, så hun trekker seg. Men Fiennes har reist gabardinteltet og gir ikke opp. Jeg unner folk å være lykkelige på en dum måte. Det har de sannelig fortjent. Robert De Niro inviterer de voksne barna sine til grilling hos far, for han vil gjerne holde kontakten med dem, men så vil de ikke komme eller de kan ikke fordi de har det så travelt eller kanskje sjekker de mobilen hele tida og gjør andre sivilisasjonsforbrytelser mot menneskeheten.

Drew Barrymore og Kate Beckinsale er også med. Dette er en tam og skuffende film med kjente folk. Buss-passasjerer dør, men blir skytsengler for en liten gutt, sånn at de får fullført alt det de ikke rakk. Paul Walker spiller en fyr som kommer ut av fengsel og forsøker å finne igjen dama si, men han havner dessverre i feil leiebil.

Actionkomedie med Jesse Eisenberg fra de følsomme geekenes land og Danny McBride, som jeg rett og slett ikke liker. Pizzabud blir tvunget til å delta i ran. Dette er storartet, passe lett eksentrisk, velskrevet, velspilt og overraskende. Holly Hunter kommer hjem til rare, enkle foreldre og homofil bror Robert Downey jr. Sunn og morsom film som forteller noe om å være i familie. Rollelista er som en gottepose. Konsjalovskijs solbrente bror Nikita Mikhalkov har med Brent sol laget en film som hyller det morgenfriske, frie, frodige og foreløpig ustraffa familielivet samtidig som den gjengir historien om de revolusjonæres paradoks: Den som sjøl en gang har vært med på å innføre et paranoisk, diktatorisk system, vil falle som offer for det.

Mesteparten av filmen skildrer livet i et kunstnerkollektiv i som om det skulle være en del av en litt for blid Tsjekhov-historie, med friluftsbading i elva, trekk-opp-pionerer, idealistiske gassalarm-øvelser i badedrakt og slapstick, farserte fellesmåltider og intenst sensuelle nærheter med hustruer og barn. Men før noen vet ordet av det kommer fortida på besøk.

Ha en jævlig fredag. Det er ikke noe annet som dekker Abel Ferraras «Bad lieutenant», og det er en sensasjon at den dukker opp i en kommersiell normalkanal, for dette er ikke midt i Madlaveien.

Jeg har kalt den Etterkrigstidas fæleste film. Verden er et katolsk skyldmareritt. Sånn har Gud elsket menneskene at han hentet hjem sønnen sin og etterlot dem forvirra, kartfattige og hjelpeløse i de amerikanske storbyene der jorda går under hver eneste dag i en evigvarende generalprøve på skjærsilden. Der møter vi Harvey Keitel. Han er brannmann i helvete.

Keitel spiller en New York-politimann som har vandret så lenge i skyggenes dal at han ikke har noen forside lenger, men bare utstråler et tredimensjonalt sjelelig mørke som ikke bare fyller mannen, men også omfatter ham.

Den første delen av filmen skildrer ham som et slags gissel, en stunt-Kristus som på samfunnets vegne har tatt seg ned i elendigheten og latt den smitte seg. Hvis du står til magen i møkk hele dagen, vil du til slutt lukte ganske vondt, og Harveys purk er det råeste og simpleste du noen gang har sett.

Han er blitt narkoman av å omgås narkomane. Han er blitt pervers av å omgås perverse, korrupt av å omgås korrupte, voldelig av å leve blant voldsmenn. Den galne New York-regissøren Abel Ferrara skildrer ham fullstendig kompromissløst i scener som i grunnen er så langt borte fra underholdning at man skulle tro filmen aldri ville bli sett.

Lenge lurer du på hva som kan være vitsen med råskapen. Så møter politimannen nonnen som ble voldtatt med et krusifiks på alteret. Hun ligger på sykehusets undersøkelsesbord og ser ut som en naken helgen. Dette er et menneske som på en måte valgte det samme livet som politimannen. Nonnene tjener også i slummen. Men selv utsatt for ydmykende vold velger de tilgivelsen og barmhjertigheten.

Tilgivelsen kjenner ingen grenser. For den pinte katolikken Harvey blir nonnene beviset på at det gode går an, og så ser han lyset. I en grotesk film virker det enkle poenget faktisk ikke aftenbønn-banalt, men troverdig, sterkt og befriende. Tro det eller ei. Alfred Hitchcocks «The Birds» fra er virkelig en slags grøsser-klassiker, som den gang ble regnet som egentlig litt for hard for filmlerretet.

De hakkende fuglene er egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende i dag, men den spesielle uhyggen er ennå sjelden, og jeg tror nok filmen ennå kan virke sterkere enn konkurrenter fra nåtid. Tippi Hedren besøker Rod Taylor på heimstaden, og blir plutselig ett av ofrene for fugler som angriper i store flokker. Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen. Folk ble lei av terroristmas.

Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk lei av ham og tenkte Polyanna-klokt: Det er ikke rettferdig.

Man burde klage på noen andre også. Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige. Alt i «Collateral damage» er smått og smulete. Når jeg hører om Atle Antonsen, ser jeg for meg en forvirra komiker som forsøker å spille filmkomedie med samme overbevisning som når en hunnkatt forsøker å stå på to bein og pisse.

En fyr som heter Ole Endresen har prestert en norsk komedie som ikke en gang har innbilt humor. Innbilt humor i filmer er når manusforfatter og regissør oppretter en midlertidig virkelighet der folk går rundt og er vittige på måter som ikke eksisterer noe annet sted i Universet, inklusive Kepler 4b. Det finnes ikke noe sånt univers i «Kong Curling».

Det eneste gjenkjennelige forsøket på form er pastellfargene. De er vulgære som en repetert syttitalls-ironi, som om noen har forsøkt å parodiere en avlegs standardparodi der kvinnestyrte småborgerhjem har skrekk-feminine farger og dessuten et bortskjemt kjæledyr som ikke liker den undertrykte mannen. Det er som om manusforfatterne har vært hobby-garbologer.

De har lett i andres søppel og funnet alt det de heiv for tjue år siden. Noen ganger ser handlingen ut som en blanding av improviserte, frie påfunn som like gjerne kunne handlet om apeplaneten eller natteravners kalde fingre.

Jeg nekter å tro at replikkvekslingene har vært innom et manus-ark, for skuespillerne prøver seg åpenbart fram med henrykte gjentakelser av kjedelige replikker mens kameraet går. Atle Antonsen går rundt i en slags sjølvalgt formidlingskoma, som om han mener at tilstedeværelse er nok når man heter Atle Antonsen.

Han skal spille en curling-pedant som blir psykotisk. Det fører til kiosk-banal gærning-humor av brakkevegg-kvalitet. Den oppstemte innadventheten utvikler seg til et karikert barne-TV-landskap. Ane Dahl Torp gjøgler Pippi og du forventer at alle skal ta fram skrothaug-instrumenter og synge egenkomponerte sanger slik Julemorgen-verter gjør. Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer.

Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla. Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata.

Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat. Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene Samuel L. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina.

Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt. Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noen- sinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du pengene tilbake når du går ut.

Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater? Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter.

Siden vi nå har fortapt oss i sunn livsførsel-pessimisme, kan det forhåpentlig virke oppmuntrende med en liberal trøst: Le hvis du føler for det. De har lov til å le. Grunnen er først og fremst at Seth Rogen nok en gang spiller en halvslarven hybelharry, og han er kjæreste med Angela som ennå går i gymnaset. De uheldige tingene starter da Rogen tar en hitchcock og ser mord.

Det forteller han til James Franco, som spiller konsentrasjons-hemma nåtids-hippie med umoden livsførsel og noe som likner geitefôr i kommodeskuffene. Graset heter Pineapple Express og blir kjøpt av mennesker uten husdyr. Dere som trodde at dere skulle bruke restene av april samt mai måned på å diskutere pavevalgets betydning for EUs lakseregler: Dere skal se «xXx: State of the union» tre ganger i uka.

Dette er actionfilmen som tar de dundrofile inn i den amerikanske Kongressbygningen. Willem Dafoe og hans hær av rødøyde tekno-ninjaer har omsider tatt president Peter Strauss som gissel, men hvem er det som ghettoblaster seg gjennom murveggene for å unnsette den hvite åringen med tv-seriestemmen? Han datt ut av XXX-stallen.

Du hadde aldri gjetta det. Eller som det offisielt heter ved høytidelige anledninger som denne: Nittitallets surøyde stas-rapper med en kropp som kunne vært henta fra alvorlig Brennpunkt-reportasje om overvektige skolebarn med skjegg. Han brekkes ut av fengsel og er kulere enn for eksempel personalet ved Stavanger Bibliotek og alle søramerikanske nobelprisvinnere i litteratur.

Mannen spiser burgere med begge hendene. Og bruker ikke serviett. Jacksons Kosovo-gruppe, og han skal forsøke å finne ut hvem som sprengte seg med dypjordsbomber ny Clas Ohlson-ting! Siden mannen kommer fra ghetto-jungelen skaffer han mekanostøtte fra bilslakterne i Capitol Theatre, like ved kongressbygningen.

Der har det samla seg en slags kjernefamilie av ADHL-voksne hiphop-råner, og det vil si at «xXx 2» har ett av de råeste lydspora noensinne. Du kommer ut med saggende, sjanglende hjerneceller og tenker: Må ha lydspor på cd. Fra den hvite sida av byen kommer ikke bare skurker. For at det skal være mulig å be med jenter på filmen, deltar også Scott Speedman i så fine klær at du faktisk kan øyne den tynne eimen av franske deodoranter med kunstnernavn.

Han er god, og Ice Cube er heller ikke dårlig så lenge den newzealandske maori-regissøren hiver ham rundt i tankbåt-wirer. Det er når Ice Cube stanser og sier ting at han og filmen avslører seg. En virkelig god action skal fenge også hvis hovedpersonen står aldeles stille i en festsal og snakker til den underligste blondina du har sett siden Vanilla Ice.

Det gjør ikke denne. Men action-scenene svinger og smeller. Stridsvogn-kamp inne i et hangarskip. Noen data-animasjoner ser disneyaktige ut, men stort sett er ressursbulder som dette bra. Ekte menn ser egentlig bare filmer som får toer-terning. Lat som om femmeren er halv. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert har skrevet at han lenge har ventet på filmen der en superhelt tok inn over seg hvilken innvirkning han har på samfunnet.

Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt. De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: Will Smith starter bra. Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk.

Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av. Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider. Men ikke gled deg for tidlig.

Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten.

Det fører til døsige zzzzz- og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene.

Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere. Clint Eastwood spiller sørgelig aldrende Secret Service-agent som dummet seg ut da Kennedy ble skutt og nå står i fare for å miste enda en president.

Han er forkjølet og nedfor, han legger an på det friske morgenmennesket Renée Russo, og et sted i Washington går psykopaten John Malkovich rundt og planlegger et stort mord.

Handlingen i «In the line of fire» er storartet, men Eastwood er litt for tuslete og ser igrunnen for mye ut som en av disse reklameplakatene: Men fordi vi lever i en kultur der fornuften ennå linedanser med tung pust over moralismens sultne svelg, sendte filmsensuren den uklipt på markedet. Jeg skal med voldsomme fakter og overdrivelser forsøke å oppsummere hvorfor det må være sånn. For mange virker det sleipt at en film skal slippe unna vanlige husregler om stuereinhet bare fordi den er kunstnerisk vellykket.

Anti-intellektuelle legmannsbevegelser bruker av og til mye tid på å protestere mot det. De mener at volden til Scorsese er like skadelig som volden til tja, William Lustig.

Likhetsprinsipper virker alltid troverdige, men resonnementet er egentlig like meningsløst som å si at man ved å telle mord i Bibelen kan regne ut at den er en skadelig bok. Av en eller annen grunn virker stilreine ting annerledes enn de ubehjelpelige. Den folkefilosofiske relativismen som sier at kvalitet er en smaksak, stemmer ikke her heller. I de stilige filmene skulpturene, musikkstykkene, bøkene, skuespillene, maleriene, dansene fins det linjer, rytmer, paradokser, kurver og unavna parafysiske fenomener som virker kjente også når du ikke har hørt om dem før.

Religiøse kan kalle det Guds puls, eller vitenskapsmenn kan bekrefte at Universet er satt sammen etter mikro- og makrokosmiske lurheter. Det finnes form der ute og der inne, og den formen gjør noe med folk.

Den gjør det usette til deja vu. Dag Solstad har sagt at han ikke interesserer seg for innhold, han vil at et litterært verk skal ha en stemme. Stemme eller puls fins i formen, ikke i innholdet. Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, fins det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Hvis det fins en god mening med kunsten, er den god. I motsatt fall er den dårlig. Men kunst kan svinge med bølgene fra Stjernesmellets stemmegaffel.

Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i ml-ere. Kjenn etter Guds pulsslag. Føl sammentrekningene når Universets puster. Det fins rytmer der ute som vi alle er skapt av, og bare kunsten kan gjendikte dem. Noen ganger som en forsterkning av hva kunstneren har ment, noen ganger som noe helt annet enn hva han aldri noensinne ikke har tenkt på. Hvorfor elsker folk Shakespeare-komedier sjøl om de er fylt av uforfalska idioti?

Fordi den perfekte sammensetningen av uttrykksmidler kan være like ekstatisk som atomet. Og kanskje i slekt med det. Alle disse opplagte greiene er egentlig bare for at dere skal ha nerver til å leie årenes råeste film «Reservoir Dogs», en vanvittig, velkomponert gangsterfilm som absolutt bare er form.

Quentin Tarantino har skapt en så enkel forferdelighetsdyrking at den gir nytelse. Form og innhold slynger seg i hverandre som oksygen og vannstoff, mens de voldsomme overdrivelsene og utskeielsene organiserer fram en særegen, befriende humor.

Alt er perfekt i denne filmen. Den krumma, finurlige historien. Den voldsomme, paradoksale og nesten parodiske tragedie-slutten. Men filmen handler ikke om noe, og den har ikke noe budskap. Bortsett fra Guds puls, som altså fins der i all sin opprinnelige villskap.

Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente.

Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen.

I dag er filmen en klassiker. James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman. Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk se «Dr.

Mandigere enn griseslakt og okse-parring: Den største mannen av dem alle. Svensk komedie om at en fyr later som om han har kreft, for da må de andre i bofellesskapet reise på ferie til Laholm slik de alltid pleier. Morgan Freeman og Antonio Banderas sammen. Freeman spiller en juveltyv som tar med seg en lærling for å gjøre en siste jobb. Mimi Leder regisserte i , og Radha Mitchelle er også med.

Steven Soderberghs «Full frontal» er et forsøk på en amerikansk dogmefilm. Den ble laget med håndholdt kamera og skildrer gjennom domino-presise uvesentligheter hva som skulle ha vært et melodrama.

Inne i dogmefilmen er det en vanlig film. Inne i den vanlige filmen ligger en actionfilm. Den selvkommenterende Hollywood-ironien er blitt Gud. Stjerner spiller stjerner som spiller stjerner, naivt romantisert som et håndmalt planetarium i et barneromstak. Soderbergh er en regissør som sier: Alt jeg har å fortelle, handler om meg selv og tre-fire California-produsenter. Han burde hatt anstendighet til å finne på noe annet.

Den pysete manusforfatteren med den syke hunden er patetisk, men perspektivløs. Produsentdama som intervjuer jobbsøkere ved ironiske torturmetoder, er eksotisk, men hjemløs i verden. Filmen demonstrerer egosentrisitetens uunngåelige forfall. Himmelen slapp opp for sjeler. Hollywood slapp opp for fortellinger. Nei, du vil ikke.

Matthew McConaughey kan bare spille i overdrevne actionfilmer den regelen oppheves nå — les dagens anmeldelse av «Interstellar». Den handlingen er verre enn Shakespeares komedier. Men «Failure to launch» er et overraskende bra forsøk. McConaughey og Sarah Jessica Parker er på en måte bare californikalt betinga utstillingsdokker, og det spiller ingen rolle hva de gjør.

Kunstige er de, og kunstige blir de. Men filmen har nydelige biroller og et virkelig velment forsøk på intelligente og perfekt tima replikker. Conaughey spiller en mann som bor hjemme hos foreldrene når han er 35 år.

De forsøker å bli kvitt ham. Humoren burde vært ru som rasp og ikke seig som snue. Action fra filmverdenens urolige tarmområde. Jason Gedrick og Eric Roberts spiller en historie om at Roberts bruker en atom-ubåt til å presse den amerikanske regjeringen. Han vil at presidenten skal gå av, men presidenten vil ikke. Hvis ikke utsletter han alt det en atomubåt kan utslette av egentlig varige ting. Laget for TV i Denne fransk-belgiske thrilleren har dere verken sett eller høst om, men det kan ha vært en tabbe.

Largo kommer i den vanvittig strevsomme situasjonen at han som ukjent sønn av en drept milliardær både må bevise at han virkelig har de rette genene DNA finnes ikke i Frankrike, men man har utvanna rødvin. Dessuten var Largo adoptert i Bosnia. Det kompliserer gene-testen samtidig som han finner sin fars morder og sitter i fengsel i Amazonas.

Britisk actiondrama fra , laget etter et manus av Paddy Considine. Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans.

Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge. Dette er en endeløs versjon av mytteriet på Bounty, laget i med Marlon Brando og Trevor Howard i hovedrollene. Filmen varer i nesten tre timer, og det blir litt lenge. Ikke noe særlig stas på normal-kanalene i dag, men den franske komedien «De urørlige» er nokså ny på Netflix, og den kan dere virkelig se.

Jeg tror ikke jeg har gitt sekserterning til noen annen fransk film, for den gang det var grunnlag for det, drev ikke vi med terninger.

Vi var hevet over det. Men altså, en fransk film: Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspiss-følelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i.

Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge.

For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland. Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd.

De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket.

Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet.

Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike.

Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste småstein på lyktestolpene.

Det gikk fort over. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. Denne komedien forsøker å parodiere parodien. I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans. Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet.

Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer. I løpet av de første fem minuttene: Niagarisk Eksorsisten-pissing, geysirisk Eksorsisten-spying og en djevleutdriversk James Woods-diaré på størrelse med jordraset i Verdalen i Familien Wayans, som er en slags Brady Bunch for de svarte, forsøker å late som om filmen består av parodier på kjente grøssere, men humor er også her bare en unnskyldning for å kle av hvite jenter.

I den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år.

For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. Den store rancheren John Lear spilt av Patrick Stewart føler at alderen tynger, og han må dele landet mellom tre døtre. Den mest pappakjære og lojale får mest. Det går ikke så bra.

Lauren Holly og Marcia Gay Harden. På en sleip halvveis-måte selger «Battle Royale» seg som en ekstrem satire. I framtidas Japan er 15 prosent arbeidsledige, og ungdommen respekterer ikke de eldre lenger.

Som takk for det kommer B-reformen, som gir myndighetene muligheter til å slå gymnasungdom i hjel. En skoleklasse i buss kidnappes. Den avgåtte og bitre læreren deres hiver kniv i hodet på en av sine tidligere jente-elever, sprenger halsen på en gutt så han geysirer livsvæske, og så er handlingen i gang.

Vi følger enkeltungdom og små grupper i fortvila forsøk på å overleve ved vold eller samhold på ei øde øy. Kjedeligere enn hjemmelaging av sylte. For tilhengerne av Asia-action. Han spiller etterforskeren Wing i politiet i Hong Kong. Han blir en trist fyllik da hele teamet hans blir utrydda av den onde gjenglederen Joe. Sammen med en ung kollega skal han til slutt ristes på plass og få hevn.

Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.

Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete.

Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor. På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant. Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell. Det starter så latinamerikansk at du får følelsen av å være til stede i et samtidsmuseum for antropologiske selvfølgeligheter. Gitarmusikk galvaniserer filmveggene med lydgull, menneskene er fargerike og fattige, sjefen på fabrikken er en uggen Fredriksson-fyr og Maria ei skojarsjente som vil elske på husets tak.

Det burde gått forferdelig galt med så mye filmatisk bunadsøm. Men filmens indre overbevisning er uimotståelig. Hun spiser heroinpølser for doplangerne og reiser på turisttur til New York. En slags faustisme; den som har solgt sin kropp til djevelen sitter mye verre i det enn den som ofret sjela.

Filmen beveger seg lenge som i en halvpolitisk døs. Den oppleves som å snakke med organiserte søramerikavenner. Men da Maria kommer til den amerikanske storbyen og gjør sine valg ut fra hva mennesker må ha rett til å ønske av eget liv, da får den styrke og fokus.

Jeg går ut fra at det er styrke og fokus den får. Catalina Sandino fungerer først som en søvngjengerske med rotfyllingsbedøvelse på begge sider. Men hun livner til og blir en skikkelse. Og det betyr alt. For de som liker syttitallsfilm. Dette er et gangsterdrama der Robert Duvall skal røske opp i den organisasjonen som myrdet bror hans. Etter en roman av Donald E. Elizabeth Hartman spiller følsomt blind og Sidney Poitier er den sympatiske svarte mannen.

Sidney Poitier og Shelley Winters i en film om en svart amerikaner som treffer blind jente i parken, men den slemme mora tror bare at en neger er ute etter sex — men han er en snilling som vil hjelpe den uføre dama.

Elizabeth Hartman spilte med kontaktlinser som gjorde henne blind. Dette er filmen som gjorde Tarantino til et signal-ord, og sammen med seinere «Pulp fiction» skapte den en genre som aldri døde. Men den slapp ut til folk uten klipp av filmsensuren.

Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, finnes det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i de politisk korrrekte. Handlingen kunne vært tatt fra papirkurven til Shakespeare en morgen han var ør i hodet av mørkt øl og sær i sinnet over Branaghs filmatiseringer, sånn at han fikk lyst til å lage et utryddelsesmettet skjebnedrama der bare den stilmessige og dramaturgiske enkelheten taumet det ville mennesket.

Vi møter en gjeng av smågangstere i retrospekt. De planlegger et støt mens de samtaler om det egentlige budskapet i en del Madonna-sanger, utfører det, krasjer det og forsøker å sope i hop restene og blodet til anspent etterspill. I en macbethsk fellesparanoia oppsummerer de alt som gikk galt og hvorfor, mens den mageskutte kameraten dør i et hjørne og den torturerte politimannen trygler om nåde. Med en imponerende blanding av tilforlatelighet og stringens avsløres den egentlige historien i historien, inntil filmen ender med antakelig den mest bejubla gangsterslutten noensinne.

Men filmen handler altså ikke om noe, og den har ikke noe budskap. Bortsett fra Guds puls, som altså finnes der i all sin opprinnelige villskap.

Matthew McConaughey har gjort én virkelig hederlig rolle: Han barberte håret av seg og drepte drager i «Ildens herskere». I andre filmer ser han ut som en mann som må spise valium fordi han er redd for at håret skal bli uryddig. Denne uka spiller han i det som kanskje er årets eller tiårets verste film. McC og Kate Beckinsale er gledesløst sammen. Hun er malerinne, og derfor går hun i luer som ville gjort Pia Myrvold forlegen. Da Beckinsale blir gravid, røper McC omsider at han har en tvillingbror som er dverg og to foreldre som er dverger og derfor kommer antakelig alle hans avkom til å bli veksthemma mennesker.

Hva som skjer etter det, kan egentlig ikke beskrives uten en omfattende bruk av fordommer. Det ville forundre meg om noen i løpet av det 41 år lange livet til den meksikanske regissøren Alejandro Gonzales Inárritu hadde beskyldt ham for tankens klarhet.

Hvis jeg skal være ubekymra, ubehagelig ærlig, må «21 grams» først og fremst kalles famlende føleri. Men fordelen med de føleriske er ofte at de får fram følelser, og i hvert fall fornemmelser.

Straks du har sett «21 grams», kjenner du deg så sjelelig at det vil være naturlig å gripe til fløyten eller cellobuen. Det skyldes at meksikaneren er en tematisk og kunstnerisk turner.

Man blir svimmel av saltoer. Historien fortelles moteriktig i blender-kronologi. En egentlig ganske ukomplisert historie om tre tragiske skjebner som knyttes sammen, blir kutta opp som purreløk og kasta rundt i wok-en.

Fortid og nåtid tumler om hverandre, og fordi Sean Penn er med, anstrenger man seg så mye for å begripe hva som skjer, at en form for trøtthetsbasert innlevelse oppstår.

Penn er dødssyk, og han er skjelven av skyld fordi han fikk en død pappas hjerte. I spillet som følger, involveres den sorgramma unge moren som ikke kan leve med at ektemann og to barn ble drept av en uoppmerksom bilfører, samt han som kjørte bilen, en nyfrelst kriminell som allerede er dopa på egen samvittighet.

Alle tre forsøker å leve det uutholdelige, men de får det knapt til, for døden er ubeskrivelig, og den kan ikke leves eller aksepteres. Og det er den tematiske salto-kunsten: Inárritu får oss til å føle dødens kompromissløse tilfeldighet og dens trøstesløse absoluttisme ved at han hiver folk rundt i en tragedie uten lyspunkter.

Er dette virkelig alt? Var det ikke noe mer? En far og to døtre dør, og verden går bare videre i Universets fascistiske uberørthet? Livet går ikke videre. Det stanser hver gang et menneske oppdager at himmelen er et tak, og at eksistensialismens ubønnhørlighet også rammer de udødelige.

Da oppstår et sinne og en sorg som burde ha endret galaksenes kyniske ferd mot det endelige forfall. Man griper etter fløyten. Kjærlighet og tilliggende ting oppstår mellom ei ung enke fra kvekerliknende fundamentalist-familie og en kaldblodig revolvermann som får komme inn i huset hennes fordi han er så avsindig såra. Det interessante her er at filmen er laga av Randa Haines, som i sin tid regisserte «Kjærlighet trenger ingen ord».

Vi står her overfor en amerikansk-britisk-litauisk eventyrfilm om den samme sverdkyndige eventyrfiguren McLeod som oppsto på tallet. Her har han kommet så langt at han undrer seg over Livet og begynner å lete etter kilden til egen udødelighet.

Adrian Paul spiller hovedrollen. Ikke helt Christoper Lambert, vil jeg tro. Det er en egen billigfilm-genre at folk med vidle auer blir sperra inne i lukket rom, og der utøver den allmektige dust ex machina unevnelige sadismer med dem. Her er Peter Stormare representant for myndighetene, og han skal hjernevaske utvalgte frivillige til en jobb som jeg ikke kan røpe. Det verste ved filmen er forutsigbart nok at den er kjedelig.

Men logikken er heller ikke det store, for det ville antakelig vært enklere å kneskrubbe Pedersgadå med grønnsåpe-mopp enn å hjernevaske sånne forvirra nevrotikere som melder seg frivillig til CIA-eksperimenter. Tenksomhet har samme virkning på hjernen som varme vinder. Den føles først og fremst behagelig, men etter noen lune ettermiddager står bare visne valmuer tilbake. Han burde være for ubetydelig til å dø. Familie, eks-kone, venner og elskerinner sitter av uforståelige grunner sengelangs og hører på notatblokk-paradoksene til den selvopptatte gubben, og sønnen arrangerer en kvasi-satirisk sykehusluksus med fagforeningsstøtte og heroin.

Den legendariske filmversjonen av «A streetcar named Desire» fra Alle fikk Oscar unntatt Brando. Gangsterfilm fra med scenen som er regnet som det mest dristige Cagney noensinne gjorde. Pauline Kael har kalt filmen en freudiansk gangsterfilm, for hovedpersonen er en så ekstremt morsavhengig person at da han i fengselet får høre at moren er død, går han berserk i en slags patetisk blanding av barnlige hulk og blind vold.

Dette er langt fra en god film, men den er trivelig på et vis, og dere vil antakelig se den. Jeg har en ambisjon. En gang skal jeg lære å sette pris på Matthew McConaughey. Jeg skal ikke fortape meg i at han ser ut som en frisør-spøk, jeg skal ikke la meg forstyrre av at han snakker som om han har gebiss. Det går an å like McC bare han tøffer seg litt til. Det gjør han her. Egentlig savner jeg kriminalfilmer så sårt at jeg nesten kjøper Poirot på DVD.

Økonomisk kynisk advokat bruker bilen som gjemmekontor og lever av å få forbrytere ufortjent fri. En dag oppdager han at han er i ferd med å redde en morder slik at en uskyldig klient får skylda. Dermed må advokaten forsøke å lure morderen uten at det går ut over etikken. Han må gjøre det godt igjen. Jeg skal ikke nevne at kremtopphåret hans er blitt svart, for McConaughey spiller OK.

Dessuten er William H. Macy detektiv og ser ut som liket av Buffalo Bill. Marisa Tomei spiller kveldssugen eks som kjører den fulle McC heim sånn at han sier «Månelyset kler deg», som faktisk ikke betyr at hun har synlige årringer i solskinn. Og er det ikke åttitallets sviskeprins Michael Paré jeg ser der i heisen? Jeg syns ikke folk alltid skal ha hastverk-sex på film. Hvorfor kan de ikke danse litt stille først og synge «Calle Scheven» i øret på hverandre før de begynner å forulempe bluferdigheten?

Filmerotikken har fått så voldsomt hastverk at det ser ut som om menneskene skynder seg før tablettene slutter å virke. Jim Caviezel spiller Johannes i dette dramaet om 12 år gamle David som rømmer fra konsentrasjonsleir i Øst-Europa med kompass, hemmelig brev og et brød. I Danmark skal han levere fra seg brevet til rette vedkommende.

Underveis treffer han mange mennesker og utvikler seg. Denne filmen kunne vært en kommentar i Dagbladet eller noe annet forutsigbart. Først starter fortekstene slakt og dovent mens Dylan gneldrer bak teppet.

Så dukker Bruce Willis opp med vitaminfattig collie-manke og nedsmelta slanketryne. Billy Bob Thornton har fått pannehår og hypokonder-psyke, og sammen utgjør de den interessante innmaten i en kriminalitetskennel med svak sikkerhet.

Da de stikker derfra, spiller Led Zeppelin «Gallows pole» mens sementbilen drønner gjennom fengselsportene. Det er så vakkert at man kunne svime av. Verre blir det ikke noe seinere da Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Holding out for a hero» i kjøkkenet.

Håret hennes er like rødt som blusen er kurtis æh, turkis. Hun har utsikt mot fjorden og flere behov enn de det fins forbud mot. Den er komikrim-eleganse med intelligens og lekelyst. Den er stålblå manneting og motlyssol i hestehåret, den har så stilige biler at de blir pornografiske, den har utkant-Amerika med så kule svinger og så teite små kystmoteller at passene vil begynne å vibrere i kommodeskuffene. Filmen har til og med samtaler.

Den vanligvis litt perverse skuespilleren Thornton har fått et replikkmanus med så mye oppfinnsomhet at han nesten blir menneskelig. Han er den intelligente og den sarte i raner-teamet, mens Bruce Willis som vanlig ivaretar de oppgavene som tradisjonelt overlates håndverkere og naturkatastrofer.

Etter den omtalte rømminga drar de på bankturné, og fordi det fins flere ting mellom fortauene enn de fleste andre steder på jorda, blir også Blanchett med, etter å ha kjørt ned Thornton. Det siste kvarteret kommer glidinga.

Gliding skjer med nesten alle lange ting. Til og med Møvenpick-is smelter, til og med pubsamtaler og naturopplevelser kommer omsider til «ja, det er jo sant»-stadiet da det meste egentlig er sagt. Det gjør forsåvidt også «Bandits». Filmen blir ikke feil på noe vis, det blir bare litt for mye av den.

Den fortjente å være helt perfekt.

MATURE FUCK SEXY NAKNE BØSSE MENN